Reiseblog for Elisabeth og Johnny

Laos var en artig opplevelse. Masse hyggelige (veldig rolige) folk og lite hassel - som var en stor overgang fra Vietnam! Positivt, men vi hadde regnet med det siden alle skriftlige og muntlige beretninger fra Laos hadde vært positive.

Utreise fra Laos skjedde gjennom to dager på Mekongfloden. Hyggelig, rolig men uten det store innholdet. Det var nesten ingen trafikk på elva, lite som skjedde langs elvebredden og veeeeldig harde benker på slow-boaten.

OK, det skjedde jo litt i løpet av to dager, men aktivitetsnivået var ikke stort. Noen lange tynne speedbåter som suste forbi opp og ned elva i ca 70 km i timen (eller 40-50 knop som det heter i fagterminologien). Johnny fikk også sin private lille munkechat med en novise som var på tur opp til en liten utplassering. Han øvde seg litt på engelsken sin og jeg fikk testet ut min særdeles limiterte Laotisk. Følte at jeg fikk jobbet opp litt reisekarma da jeg hadde fått forklart ham forskjellen på en e-postadresse og en internetadresse. Han på sin side kunne melde om at han ikke hadde lyst på riktig så stor almissekrukke som sine eldre kompiser - men det er kanskje vanskelig å unngå etter hvert som man avanserer i gradene. Visstnok er det også mer og mer som blir forbudt etter hvert som man klatrer i hierarkiet, men jeg skal ikke gå god for akkurat den påstanden.

Grensepasseringen fra Laos til Thailand gikk greit. De stoppet et broprosjekt pga dårlig økonomi, dermed var det til å laste opp en pitteliten båt med sykler, bagasje og oss selv for å transporteres de 150 metrene over til Thai territory.

Laos har nesten ingen byer, masse flott natur og naturopplevelser å by på, flotte folk som er rooooolige nesten på grensen til det merkelige. Ikke noe trafikk å snakke om, så for syklister er det et lite paradis når man holder seg til de gode veiene (som det er en tre-fire av i hele landet etter det vi kunne registrere).

Vi kommer neppe tilbake med det forste, men Luangprabang anbefales i alle fall for alle som maatte befinne seg i Nord-Thailand. Det er kort vei over dit og en sinnsykt hyggelig by.

Men det gjør jaggu også turister i denne byen. Luangprabang har en hel haug med templer og dermed også masse munker. Når munkene i Laos skal ordne seg noe å spise går de ut på fortauet med en bolle og tusler forbi morgenblide givere. Dette har turistene fått ferten i og syntes det er fryktelig interessant å avbilde seansen slik at de (vi) har noe å vise fram når vi kommer hjem. Her i byen har de så mange interesserte turister at det til og med er satt opp "vær varsomplakater" med informasjon om hvordan man bør forholde seg til almsgivingseremonien. Ikke vær påtrengende og ikke bruk blitz er bare to av de ønskene man har rettet mot interesserte tilskuere. Det var derfor et smågroteskt skue vi ble utsatt for da vi på ærbødig avstand skulle ta en titt på de orangekledde kortklippede munker og noviser. Det kom kjørende busslaster med turister, og folk tråkket mer eller mindre oppi hele seremonien for å få sine fotografier. Vi ble nok litt sjokkert over mangelen på sensitivitet hos noen av oss. Og dette er i sekstiden om morgenen!

Vel, ettersom vi er på opplevelsestur var neste post på programmet.. elefantsafari. Hadde egentlig ikke trodd at vi skulle komme oss på noe slikt her i Laos, men muligheten bydde seg fram for usle 25 dollar pr. pers så da måtte vi selvfølgelig slå til. Det var faktisk ganske kult. Elisabeth var fusedame for den minste elefanten, mens et par kroater som var med på samme turen fikk den store, litt uregjerlige. En koreaner som også var med fikk den siste lille elefanten og var virkelig fornøyd med det. Han hadde imidlertid glemt digitalkameraet sitt (ganske utrolig) så vi tok en del bilder av ham og fikk brent de på en cd når vi var ferdige med jungelutflukten og vel tilbake i byen.

Elefantridningen gikk ut i jungelen og gjennom både vått og tørt (ble nesten våt på beina siden vår pellefant var så liten). Ca en times tid og etter at turen var over matet vi dyrene med bananer. Moro. Elefanthud har i alle fall fått et mye mer konkret uttrykk etter at vi har vært i såpass nærkontakt med dyra. Det skal også legges til at de var ganske tamme, så 10 minutter ut i turen hoppet sjåføren vår av slik at Elisabeth måtte sitte med føttene på nakken til elefanten vår mens treneren styrte fra sidelinja og sang noen beroligende strofer.

Selv om vi kanskje ikke har vært helt imponert over Laos cuisine langsetter veien hadde vi også lyst til å lære noe mer om råvarer og kokekunst i dette trivelige landet. Løsningen: delta på kokkekurs! En tur på markedet ble etterfulgt av en leksjon om Laotiske råvarer (som ligner mye på det som brukes i nord-thailand etter sigende). Så var det over til tilberedning av ymse retter, der vi var svært godt fornøyd med kyllingcurryen til Johnny. Oppskjæring av galangalrot derimot var ikke så vellykket - godt at vi var flere om oppgaven. På vårt kurs hadde vi også selskap av et par tyske damer, et amerikansk par og en engelsk "bloke". Vårruller, curry, ingefærdampet fisk, sticky-rice og mer står dermed på menyen for de som er interessert i å smake Laotisk når vi kommer hjem.

Snart ferdig med Laos nå, og billetter til en todagers "slow-boat" oppover Mekong er kjøpt inn. Thailand om tre dager med andre ord. Etter billettkjøpet rakk vi for øvrig en tur innom den SOS-barnebyen vi har vært med på å etablere i Luangprabang. Fantastisk bra opplevelse dette også. Skikkelig sjarmerende og sååå sjenerte unger i alle aldre. Denne bloggen er det siste som skjer i dag før vi skal på Fransk restaurant og blåse like mye på en middag som vi bruker på fire overnattinger i fineste gata i byen.

Syv timer med buss fra Vang Vieng til Luang Prabang overbeviste meg helt klart om at det var riktig å velge buss på denne strekningen. Med sykkel hadde vi brukt fire dager, og med masse stigning (den høyeste toppen var på 1500 meter) var leggmusklene mine helt fornøyd med busstur. Syklene ble bundet fast på taket av bussen og kom hele frem bortsett fra Johnnys forskjerm som nok befinner seg langs veien et sted.

Luang Prabang står på Unescos "heritage-list" som betyr at det er mengder med gammel vakker arkitektur som beskyttes fra rivning og forandringer. Det er store mengder med templer her (et buddistisk tempel kalles en Wat, så det er ikke grenser for hvor mange dårlige ordspill av typen "what Wat?" vi har sett de siste månedene...). Byen var også tidligere hovedstad og residens for kongen (før kommunistenes ankomst.)

Til frokost i går fikk Johnny den største haugen med sjokoladepannekaker vi noensinne har sett. Med et fett smil og litt småkvalm la vi så ut på rusletur rundt om i byen. Vi snublet over en samtidskunstutstilling i nasjonalmuseet, og ble stort og gledelig overrasket og forundret over flere av de tingene vi så der.

Vi satte oss så ned ved Mekongelven for å ta oss en fruktshake. Ved bordet ved siden av satt to blide munker på besøk fra Thailand. De kunne ikke mye engelsk, men var veldig glade for å prate med oss. De delte også villig vekk av matlageret sitt, så vi fikk både ris med kokosmelk og småkaker av dem.

Videre på turen så vi skyggefulle Wat-er og vakre utsmykninger i hopetall i den tidligere kongeboligen før vi fant en liten, trivelig kafe med utrolig god kaffe, passe hot thai-curry og litt frijazz på anlegget.

Neste Wat lå på toppen av en liten høyde midt i byen med en liten tjukkas-buddah og utrolig fin utsikt.

Ettermiddagen gikk med til urtesauna og massasje hos den lokale røde kors-avdelingen (alt for en god sak ;o) I badstuen møtte Johnny en kanadier som var dypt imponert over at han klarte å sitte der inne så lenge i dampen. ("He has to be scandiavian!")

Dagen ble avsluttet med tradisjonelle laotiske middagsretter og en rusletur langs håndverksmarkedet som settes opp langs hovedgaten hver kveld.(Der shopping-Johnny fikk seg to par nye bukser nesten uten å bli snytt på prisen.)

Alt i alt en fornøyelig dag med mange gode inntrykk i en by vi har begynt å like!

I dag har vi vært på organisert sightseeing i området rundt Vang Vieng. Vi startet med besøk i to kalkstensgrotter med hodelykt og "pass hodet for stalagmitter" (eller ...titter?) Vi vandret langt innover og det var vakkert og dystert på samme tid.

Etter en god lunsj med grillspyd, ris og vannmelon dro vi videre til en ny grotte som hadde en elv gjennom der vi putlet avgårde innover i mørket med hodelykt og badering(slanger fra traktordekk). Ganske underholdende å bade i mørket, men litt kaldt.

Vi ruslet så en liten halvtime langs åkrene og tittet på landskapet med forrevne kalkstensfjell. Turen ble avsluttet med en baderingtur nedover elven tilbake til byen. Turen i seg selv var absolutt hyggelig, men med litt overskyet ble det hustrig på slutten. Det er også mange veeldig unge backpackere som tar denne turen så nedover langs elven er det ganske mange ølstopp med diskomusikk og tauslynger til å kaste seg i vannet med.

Vientiane - Nam Na 99km
Nam Na - Vang Vieng 109km
(totalt har vi syklet nærmere 300 mil)

Så var vi igjen ute på sykkeltur. Etter gode dager med altfor mye god mat i Vientiane har vi nå vendt nesen nordover. Før vi reiste rakk vi både å se en mengde templer og også en tur innom en tradisjonell urtesauna med etterfølgende massasje. Absolutt anbefalelsesverdig. Man skulle jo tro at det var varmt nok som det var, men det var faktisk ganske deilig med en sauna og etterpå kjentes det mye mindre varmt ut utenfor.

I går kveld stoppet vi ved den store kunstige innsjøen Nam Ngum. Der var det riktig stille og idyllisk med bungalow med utsikt over sjøen. En lett dis hang over de små øyene. (Som tidligere har vært fjelltopper i den dalen som ble demmet opp.) Konsekvensen av oppdemmingen er at de driver med undervannstømmerhogst av verdifullt trevirke som f.eks. teak. Landskapet har vært litt grønnere og med litt flere oppover og nedoverbakker, men ellers ligner det mye på de veien vi allerede har syklet. Nytt på denne etappen har vært mange små gutter på rad med hånden i været med den internasjonale "give me five"-hilsen. Når man sykler langs raden av gutter mens man dunker til hendene blir det vill jubel og entusiasme i forsamlingen.

Ellers har Elisabeth begynt å bli lei av både varmen og oppoverbakkene, så neste etappe blir med buss opp til Luang Prabang. Vi får se om vi tar frem syklene igjen når vi når frem til nord-Thailand.