Reiseblog for Elisabeth og Johnny

Godt nytt år til alle sammen!
Vi koser oss med kilometervis med strand og blått hav, har ikke rukket å gjøre noe som helst fornuftig de siste to dagene og regner ikke med å få til noe spesielt de nærmeste dagene som kommer heller.
Stranden er flott med en god del turister fra hele verden, dagene går som følger: "madam, want massage? manicure? pedicure?", "want to buy a book/ postcard/fruit/sunglasses/painting etc etc" Vi begynner å bli ganske flinke til å svare "no, thank you" raskt og tydelig...det morsomste er når de kommer og tilbyr å fjerne håret på Johnnys skuldre og rygg, hehe...

Ellers er det øl, brus og mat i kort avstand fra solseng og parasoll, så livet er egentlig helt fortreffelig for tiden.
Nå skal vi avgårde for å finne oss litt mat og titte på folk som forbereder seg til nyttårsfeiring (vi er fremdeles litt i tvil om vi klarer å holde øynene åpne helt til midnatt, strandlivet tar på ;o)

Kambodsja har en grusom historie med Pol Pot (Brother no.1) og folkemord som en sentral del av det de enda sliter med i landet. Under Røde Khmer ble nærmere to millioner innbyggere drept, stort sett alt av utdannede folk og ellers mange ressurssterke mennesker ble radert ut i løpet av noen få år på 70-tallet. Dette har de dokumentert gjennom et museum for folkemordet(lagt til et beryktet fengsel) og et minnesmerke ved The Killing Fields - et område der ca 17000 mennesker ble tatt med for å henrettes og begraves i massegraver.

Et besøk i hovedstaden betyr også et besøk til The Killing Fields. Ikke noen lystig opplevelse, men viktig for å forsøke å forstå mer av Kambodsja. Tuktuksjåføren vår trodde at faren hans hadde blitt drept der.

Turen dit gikk med tuktuk (moped med tilhenger) på stusslige veier. På tilbaketuren holdt vi på å gå i grøfta, men vi klarte oss akkurat såvidt.

Museet i bygningen som tidligere hadde vært fengsel for Røde Khmer (og før det igjen hadde vært en skole) inneholdt rad på rad av bittesmå celler der inntil 1500 fanger hadde blitt holdt av gangen. I flere av cellene stod det nå rad på rad med bilder ("mugshots") som var tatt av fangene. I tillegg var det laget flere utstillingsrom med beretninger fra overlevende som fortalte om sine nærmeste de hadde mistet, men også med fortellinger fra dem som hadde vært med på "den gale" siden, om hvorfor de hadde gjort som de gjorde.

I etterpåklokskapens lys finner vi det ganske merkverdig at oppegående venstreintellektuelle i Norge kunne si at dette var bra....
Målet til Røde Khmer var et klasseløst landbrukssamfunn uten familiestruktur og penger.

Nå nærmer det seg nyttårsaften, og vi har beveget oss videre til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja.
Johnny sliter litt med en vond skulder, så vi har foreløpig sykkelpause. Vi kom hit fra Siem Reap med båt (ja, Erling, du hadde helt rett: båt var tingen!) og reiser videre til Sihanoukville ved sørøstkysten i morgen med buss.
Målet er en uke på stranden, det er jo ukesvis siden vi badet sist!
Avreisen fra Siem Reap var en opplevelse: Båten skulle gå kl.7 AM (det virker som et yndet reisetidspunkt i dette landet.)
Båten gikk fra et lite sted ca 15km sør for Siem Reap, så for å være sikker på å rekke det syklet vi fra hotellet en stund før 6 om morgenen.
Solen hadde enda ikke stått opp, og da vi ga oss i vei var det bare ett og annet gatelys og passerende biler som lyste opp veien.
Vi syklet derfor veeeeldig sakte og forsiktig, mens vi så solen og menneskene stå opp rundt oss. Det var en riktig fin stemning, bål til frokostlaging, haner som galer og en og annen moped langs veien.
Etterhvert som vi nærmet oss båtplassen og det ble helt lyst var det folk overalt som gjorde morgentoalett og skrek og skrålte.
Vel fremme ved båten ble vi overmannet av ca 20 små jenter med hver sin kurv med mat som de ville selge oss. De ropte i kor noe som jeg hørte som "frenchie, madam, wanna bye frenchie ??" men som viste seg å bety "bread and cheese, madam". De var så pågående og så mange at både Johnny og jeg gikk "i vranglås" og bestemte oss for at vi heller ville gå sultne enn å betale ågerpris for gammelt brød.
Sikkert dumt, men sånn er vi nå en gang skrudd sammen. Vi hadde tørket frukt og vann i sekken allerede, så vi led ingen nød på båten uansett, og turen til Phnom Penh gikk raskt og greit unna så før kl.14 hadde vi benket oss til en stor porsjon stekt ris i hovedstaden.

De siste tre dagene har vi ruslet gatene rundt her i Phnom Penh og skaffet oss visum til Vietnam. Vi gleder oss stadig over små morsomme skrivefeil i mylderet av engelske skilt her i byen, men de skal ha heder for at de prøver hardt!(blandt annet er alt konsekvent HAND MAKE, ikke HANDMADE.)
Eller hva med gode orddelinger som SERVICE MIND?

Når det gjelder klokken: tidlig hos dere er midt på dagen her, vi er 6 timer foran...så nå må vi ut å finne oss noe mat.

Utenfor Siem Reap ligger det mengder av templer og andre bygninger i jungelen.
Disse ble bygget mellom 800 og 1200 e.kr. da hovedstaden og kongesetet i Angkor-riket lå på denne plassen.
Fra den ene til den andre kongen skiftet det fra hinduisme til buddisme og tilbake igjen, så utsmykningen representerer en blanding av disse to religionenes uttrykk.
Størrelsen og detaljrikdommen var enorm, men også forfallet. Store byer i ruiner, hauger med forseggjort utmeislet stein som en gang hadde vært templer og palasser. (Og dette var fra den tiden da vi var mest opptatt av å reise på tur i store båter og plyndre og voldta ;o)
Alle skriftlige kilder fra denne tiden har blitt borte, så mange av bygningenes funksjon og opphav må man gjette på.

Fordi området er så stort, er det ikke oversvømmet av turister selv om det var veldig mange besøkende der.
Ved de største attraksjonene (Angkor Wat og Angkor Thom) gikk vi oss flere ganger fast i store grupper med japanere, men litt utenfor de travleste monumentene kunne vi tusle helt i fred og bare av og til møte etpar andre turister eller en sikkerhetsvakt. Dette gjorde opplevelsen enda større: man fikk ta inn atmosfæren, fuglene i trærne, apekattene og edderkoppene og alle sommerfuglene i tillegg til det menneskeskapte vi klatret rundt i.
Innimellom byggverkene fant vi små boder med en fersk kokosnøtt eller litt "fried rice" når man trengte litt påfyll. Skikkelig gode og søte ananaser fantes også på "hvert hjørne". (Man fikk en ferdig skrelt ananas tredd pent på en liten trepinne - "two for one dollar, mister")
Vi gikk og gikk og tittet og tittet til øyet ble stort og vått.
Etter to dager var vi helt "ut-templa" så da ga vi oss selv om vi bare hadde sett en brøkdel av det som fantes der. Under er tre små bilder, flere bilder legges i album.(Trykk på denne bloggens tittel for å komme dit.)

Vi har nettopp kommet tilbake fra to lange tempeldager i Angkor Wat og omegn.
Blog med bilder fra disse følger om en dag eller to.
Akkurat nå skal vi ut og spise en bedre julemiddag.
Vi ønsker alle venner og familie en riktig god og fredfylt jul.
Vi tenker på dere og håper dere har det bra alle sammen, både store og små.
Stor klem fra Johnny og Elisabeth

Til Eva: Tusen takk for geita, det var en kjempefin gave!

På fredag var det tid for å besøke barnebyen der vårt fadderbarn bor.
Byen ligger rett utenfor Siem Reap i retning av Angkor Wat.
Vi ble tatt imot av The Village Director, eneste mannen i byen og "pappa" til alle 138 barna som bor der.
Han viste seg å være en hyggelig mann i 30-årene med bakgrunn i matematikk ;o)
Vi ble vist rundt i byen der det var veldig stille, bare de to minste barna var hjemme med barnebymødrene sine, alle de andre var i barnehage og på skole.
Vi ble veldig imponert over hvor ryddig og ordentlig det så ut der, og hvor godt det virket som de tok seg av barna.
Alle "mødre" og "tanter" i byen gjennomgår opplæring, alle barna får en god og grundig utdannelse, og de læres også å ta vare på hverandre.
De har til og med startet med karatetimer i byen for å lære barna at trening er sunt.
Alle barnebyhusene har TV, men den tas bare frem på lørdag og søndag kveld. Ellers i uken leker barna og hjelper hverandre med leksene. Det hele virket ytterst idyllisk.
Vi fikk selvsagt også ta en tur på besøk til skolen som drives i forbindelse med barnebyen (den er også åpen for andre barn i nærområdet som ikke har mulighet til å betale skolepenger osv på andre skoler.)
Fadderbarnet vårt er en blid og veldig sjenert gutt på åtte år som nesten ikke turte å hilse, men som stolt viste frem det han øvde på å skrive i skriveboken sin (på Khmer, det så ikke lett ut.)
Som Elisabeth er han også venstrehendt!
Alt i alt en positiv opplevelse som satte oss i hyggelig julestemning.

Det var tidlig morgen, avgang 7AM med en klase bananer og etpar baguetter i sekken og en flaske vann trillet vi ned til båten som skulle ta oss videre mot Siem Reap (som er nærmeste by til Angkor Wat.)
Roughguide anslo reisetiden til tre og en halv time, hotelleieren anslo fem, de som solgte oss billettene antydet mellom fem og seks.
Vi kom til elven og var først ombord. Syklene og bagasjen ble stablet pent på taket av båten, og vi satte oss ned på en benk og ventet. Sakte men sikkert ble båten fylt med turister med gigantiske kofferter og lokalbefolkning med plastposer fylt med grønnsaker, epler, baguetter, en 40kg sekk med ris, alle barna i Bakkebygrenda og noens bestemor.
Da klokken var godt og vel et stykke over syv, kom det cirka 30 stykker til som magisk nok fikk plass, og vi bakket ut og la avgårde.

Det aller meste av turen gikk mellom smale bredder av elv der det bodde folk i hus på påler eller i hus som fløt på vannet. Vi så til og med en hel skole som fløt fint på den store innsjøen, mens alle elevenes båter lå pent fortøyd langs siden.
I løpet av turen kom det lokalbefolkning på og andre ble sluppet av underveis.
Prosedyren var da at den som ville av gikk foran til føreren av båten som bremset ned og tutet. I løpet av noen få strakser kom det så padlende et barnebarn eller en mamma i en liten pram som kom opp på siden av vår store båt og folk og bagasje ble lempet over i prammen... Så tøffet vi videre.
Det var også et yrende fugleliv underveis langs reiseruten, jeg burde kanskje vite hva slags fugler det var...de var i hvert fall vakre å se på
Folkene som bodde i de flytende husene på sjøen hadde også husdyr som fløt i bur: Griser og høner og av og til en hund.
Som dere kanskje skjønner ble det en begivenhetsrik og derfor ganske underholdende tur. Men da vi kom fram hadde reisen tatt hele åtte timer, så det var godt å sette føttene på pedalene igjen.
På vei inn mot Siem Reap møtte vi en annen syklist: Mateo fra USA som slo seg sammen med oss for etpar dager i Siem Reap. Hyggelig fyr og kanskje vi kan besøke ham i San Francisco en gang?

Sisiphon - Battambang (72 km)

Så langt har vi syklet sånn omtrent Oslo-Trondheim, ikke spesielt imponerende når man vet at det tok en uke, og det var flatt hele veien, men jeg er stolt for det, jeg ;o)
Litt støl i leggene også, men det er ikke så farlig.
Dagens etappe var mye bedre med asfalt hele veien. Vi så vannbøfler og vannliljer og en million skolebarn på sykkel.
Vi så også mange nye og utspekulerte måter å laste en moped på.
Foreløpig rekord er seks personer på en moped, alternativt 3 meter med bambusrør sirlig stablet bak føreren, eller hva med tre døde griser??
I den ene enden av fartsskalaen langs veien så vi trege tohjulstraktorer lastet til randen med folk og fe, i den andre enden av skalaen: nye, fine biler som tuter kontinuerlig mens de gasser på...mange av dem uten registreringsskilter (som kanskje ikke er så farlig her i landet, de skal jo ikke ha noen forsikring allikevel...)
Johnny skulle gjerne ha eid Toyota-agenturet her i landet, ca 99 prosent av bilene som kjører her er av merket Toyota Camry.
Nå ser vi frem til en dag i fred og ro her i Battambang før vi setter oss og syklene på en båt til Siem Reap på onsdag.

Aranyaprathet - Sisiphon (55 km)
Dagens etappe inkluderte en grensepassering som var særdeles interesant, 6 km fin vei fra Aranyaprathet til grensa og 49 km hull og støv frem til Sisiphon.

Grensepasseringen var et eventyr i seg selv med et salig kaos. Thaier og Kambodsjanere frem og tilbake på kryss og tvers(endring fra venstre til høyrekjøring midt på..)Noen kasioner var det også der for de spillelystne.

Veien fra grensen(Poipet) begynte grusomt med grus, asfalt og svære huller om en annen. Og fortsettelsen ble akkurat det samme. Sinnsyk trafikk der bilene har alle rettigheter, tuting av en annen verden.

På den positive siden har det føltes som et lite, privat 17. mai-tog der vi var kongen. Voksne og barn langs veikanten ropte og vinket entusiastisk "hallo, hallo!".

Vi kom frem for en times tid siden, og har begge fått oss en dusj og litt mat, så nå ser det hele lyst ut.
Se gjerne Ståles kommentar på forrige innlegg. Denne og andre beskrivelser av veien videre har gjort at vi nok velger en annen vei i morgen: Vi sikter oss inn mot Battambang, og kommer oss videre med båt over Tonle Sap til Siem Reap derfra.

Laem Ngop - Trat (23 km)
Trat - Chantaburi (73 km)
Chantaburi - Khao Soi Dao (85 km)
Khao Soi Dao - Sa Kaeo (96 km)
Sa Kaeo - Aranyaprathet (55 km)
Ja, det er varmt, men når man bare står opp litt tidlig får man etpar timer med "norsk sommmervær" før den verste varmen slår til, så da går det greit å sykle her nede også.
Thailand er gode veier, venstrekjøring og mange smil og mye vinking.
Før vi forlot Kho Chang fulgte vi Olas råd og tok en tur til Bang Bao og spiste sjømat, det var godt!
Vi begynte deretter turen med taxi fordi vi ikke gadd alle bakkene frem til fergen på Kho Chang, men derfra har vi syklet selv.
Trat var en liten by der vi endelig fant den delen som manglet til bremsen på Elisabeths sykkel, så nå virker alt som det skal.
Gjestehuset het "Sawadee" og var billig, lite og hyggelig. Gode senger og rene rom. Rett rundt hjørnet fant vi en liten rar bokhandel med brukte bøker som het "Tratosphere". Verdt et besøk hvis man går tom for lesestoff på de kanter.
Vi har forresten rukket gjennom etpar bøker (Neil Gaiman "Anansi Boys" og Haruki Murakami "Kafka on the Shore", den siste anbefales på det varmeste.) Men, nå skal vi i gang med å forsøke å pugge gloser på Khmer (som i motsetning til Thai visstnok skal være mulig å gjøre seg litt forstått på for oss faranger.)
På hotellet i Chantaburi var det TV, og alle snakker Thai på TV, til og med Kevin Costner, pussige greier.
Rett utenfor Chantaburi ble vi stoppet av en eldre dame på moped som kjørte etter oss og ropte. Hun ville gjerne hilse på og snakke med oss, og hvis vi hadde hatt tid hadde hun nok tatt oss med hjem...Hun hadde bodd i Huston i mange år og hadde mye hun ville fortelle ;o)
Langs veien har vi sett mange dyr, endel av dem døde. Slanger og frosker, mus og rotter og av og til en hel høne ligger som tegneserie-splætt langs veien. Det er også mange levende dyr: sommerfugler, insekter, ekorn, hunder, fugler og apekatter.
Ett sted kom det glidende en slange over veien foran oss og vi måtte svinge unna for ikke å kjøre over den. Jeg skvatt, men det gikk jo bra!
(Den var sikkert ikke giftig, men man skal vel ikke gamble på slikt...)

Ellers er det helt slutt på leselige menyer og restauranter. Nå er det små vogner i veikanten og vi peker og håper på det beste, og så langt har det gått bra. Det er billig og smakfullt og så lenge det er kokt eller skrelt burde det vel gå greit.
Nå ser vi frem til en måned i Cambodia og håper å komme tilbake med mer om noen dager fra Siem Reap.

Denne damen laget en fortreffelig lunsj til oss. Vi aner ikke hva vi fikk, men godt var det.

Bare en kort liten tur innom for å si: ja, vi tar nok bilder etterhvert, men forelöpig er vi altfor opptatt med å bade og sole oss til å rekke å gjöre särlig annet ;o)
Takk for alle hyggelige hilsener! Nå er det opp på verandaen i ettermiddagsbrisen med pils og annengradsligninger (ja, jeg vet det er särt, men Johnny har tenkt å läre seg matematikk på tur.)

Fant forresten en liten, hyggelig kafé på nabostranden, her fra en nettside om denne:"Relaxed and friedly coffee shop offering Koh CHang's only outlet for ethical and delicious Fair Trade coffees"
Der satt det en liten, blid og rolig kar under palmene og tryllet fram god kaffe med rolig opera i höyttalerene mellom trärne.

Tradisjonell Thaimassasje på menyen dagen för avreise til Koh Chang. Elisabeth påstår hardnakket at det var deilig (etterpå). Johnny heller litt mer til beskrivelsen i Rough Guide som sier "..to suffer a traditional Thai massage". Kroppen fikk i alle fall en skikkelig strekk.

Trafikken i Bangkok er helt grusom. Det er ikke lett å beregne tid når man skal gjennom morgenrushet i Bangkok - noe de lokale heller ikke greier like godt hele tiden. Vi ble stående så lenge i kö om morgenen at vi mistet den bussen vi skulle ha, men heldigvis så gikk det en annen som vi ikke visste om - og den gikk helt fram til ferjekaia dit vi skulle.

Syklene har värt med på fly, i taxi, på buss og ferge uten större problemer. Og nå har vi også hatt vår förste og andre etappe på sykkelsetet i asiatisk vinterklima. Det var drepende varmt og to kilometer rett til värs (slik kjentes det i alle fall ut). Hadde värt interessant med både pulsklokke, termometer og höydemåler på den biten. Fordi solen gikk ned overnattet vi i en liten bambushytte på White Sand Beach - den lå tilfeldigvis rett ved siden av discoen, så sövn ble det så som så med (men nå er vi i alle fall oppdatert på musikkfronten ;0)

I dag har vi syklet videre og funnet et rent, ryddig, vakkert og billig paradis med utsikt over havet og rolige omgivelser (Klong Prao). Her slår vi oss til ro noen dager för vi begynner på etappe to av asiaturen vår. Sol, soving, spising og lesing.

Om dagen en hyggelig bambushytte, om natten diskotek.

Utsikten fra verandaen der vi til slutt fant roen.

Vi er kommet frem til Bangkok, og baade vi og syklene overlevde turen, med en liten knukket forbrems. Regner med aa finne en sykkelreparatoer her i byen som kan hjelpe oss med det, og saa er vi paa tur sydover med buss i overimorgen.
Vi har allerede klart aa peke oss til et kjempemaaltid med "grill din egen mat saa mye du vil" paa et lite lokalt matmarked. Jeg pekte paa munnen min til kelneren for aa indikere at vi oensket aa se paa menyen. Men det kom ingen menyer, det kom en stor grill paa bordet og en ivrig peking bort til noen bord der det stod store dunger med kjoett, fisk og groennsaker. Saa da var det bare aa tusle bort og forsyne seg med det man oensket og grille i vei. Inkludert tre store murer-pils kom hele herligheten paa i underkant av en hundrelapp for begge to.
Ellers er hele byen full av folk i gule t-skjorter, vi har dedusert oss frem til at det maa ha med kongens foedselsdag aa gjoere. Alle portretter av kongen er rammet inn i gult, og hans store dag er i morgen saa vi er spente paa aa se hva som da vil skje.

Til senere bruk kan det jo noteres at Turkish Airlines var helt hyggelig, god plass til bena og alt i rute.(For ikke snakke om at det var myye billigere enn alternativene.)

Grill din egen middag for nesten ingen kroner.