Reiseblog for Elisabeth og Johnny

Khe Sanh - Sephon 67km
Sephon - Muang Phin 37km
Muang Phin - Dong Hene 93km
Dong Hene - Seno 43km
Seno - Tha Khek 104km

Det første vi la merke til da vi kom over grensen til Laos var stillheten. Det var få biler på veien, og de bilene som kjørte forbi tutet ikke en eneste gang... Det var også få folk som bodde langs veien. Bare en liten husklynge nå og da og så et langt stykke der det bare var trær og en og annen geit. Det var ganske deilig de to første dagene og vi tok hyppige pauser langs veien bare for å høre på fuglesang og alle andre rare dyrelyder som kom ut til oss langs veien.

Barna som bor i de små husklyngene har jo selvsagt lært seg å hilse, så det er ikke helt stille her! Når vi nærmer oss en landsby blir vi møtt av opptil 30 barn som kommer løpende ned til veien mens de roper "sabadi, sabadi" (som betyr hallo, hei, hadet, hvordan har du det, bare bra osv). I noen landsbyer ropte de bare "falang, falang" (som betyr "utlending, utlending") mens de entusiastisk smilte og vinket. Vi har derfor smilt og vinket oss gjennom de siste dagene frem til det første stedet som kan kalles en by (det er flere gater med asfalt her!) Nå skal alle klær vaskes, og vi skal ut på et par små sideturer for å se på grotter før vi fortsetter videre mot hovedstaden Vientiane. Internettilgang i Laos er av sjeldenhetene så vi vet ikke sikkert når det kommer flere blogger og bilder fra oss. Ha tålmodighet, vi fyller på så snart sjansen byr seg.

(bilder: vi lette litt før vi fant denne banken!, blomstrende tre, en gate i Tha Khek)

Hue - Dong Ha 72km
Dong Ha - Khe Sanh 65km

Hue fortsatte å være stille og rolig alle de dagene vi var der, Tet-feiringen holder på fremdeles slik at mange butikker, banker osv fortsatt er stengt.
(Vi hadde jo regnet med åpne banker etter Tet, så vi har litt slunken reisekasse for øyeblikket, men det ordner seg sikkert.)
Vi tok den obligatoriske DMZ-turen fra Hue (busstur ut i den demilitariserte sonen mellom det tidligere nord- og sørvietnam der man fremdeles kan se rester etter krigen.) Med en ganske dårlig guide, buss med flatt hjul og overpriset frokost var det heller en lunken opplevelse. Desto bedre var mopedsightseeing arrangert av kafeen: "Cafe on Thu wheels". Vi ble kjørt rundt i Hue og omegn bakpå hver vår moped med hyggelige engelskføre guider. Vi ba selvsagt om hjelmer, hvorpå svaret var: "Neida, det trenger dere ikke, det er jo så varmt i dag!". Etter at vi hadde forklart at det egentlig var greit med hjelm selv om det var varmt, fikk vi hvert vårt eggeskall til hodet og trillet avgårde. Vi fikk blant annet se pagoder og kongegraver, og ble tatt med til et munkekloster der vi overvar en bønnesermoni. Vi fikk sett ting vi ikke hadde funnet ut av på egenhånd, absolutt anbefalelsesverdig.

Nå er vi på vei mot grensen til Laos. Vi befinner oss i en liten by som heter Khe Sanh(Houng Hoa) og som ligger midt i det området der de verste kampene foregikk under krigen mellom nord og sør i 63-75. Hele byen ble ødelagt under krigen og er bygget opp igjen siden. Det samme gjelder Dong Ha der vi stoppet i går. Lite spennede å se for en turist, men fungerende dagligdagse byer for dem som bor her.
Det er sjelden turister stopper der vi er nå (utenom for å se på restene etter krigen) så vi har hatt en hel hale av små barn etter oss som roper og hoier og syns det er veldig spennende med store, hvite mennesker.

Vietnam er et hyggelig land, men etter seks uker begynner vi å bli slitne av alle menneskene og mopedene og bussene som tuter (det er liksom ikke stille og rolig noe sted), og det skal sies at vietnameserene av og til er litt for foretaksomme etter vår smak. (Det betyr at de alltid skal selge deg noe, snakke med deg, lure deg, hilse på deg, mase på deg, bruke deg som engelsklærer osv osv) For en nordmann som er vant til litt "personal space" kan det bli litt mye. Men det skal ikke stikkes under en stol at de er vennlige, gjestfrie og har stor sans for humor!...og veldig god kaffe.
(bilder: på hotelldøren i Dong Ha, pengeofring i veikanten, se opp for flygende skolebarn)

Hoi An - Danang 32km
Danang - Lang Co 47km
Lang Co - Hue 66km
Nå har vi forlatt skredderenes verden og syklet videre nordover langs Highway 1. Danang er Vietnams tredje største by og en viktig havn, men inneholder lite av interesse for turist-kikkere som oss.Vi stakk innom Cham-museet som er den største samlingen av Chamkunst her. Mange av de utstilte figurene stammet fra My Son som vi besøkte forrige uke. Etter det tråkket vi videre over vår største utfordring(les oppoverbakke) til nå: Hai Van passet. 10km oppover til toppen, 10km ned igjen på andre siden. En splitter ny tunell under passet kunne ha spart oss for bakkene, men det hadde vært å jukse :o) Tunellen gjorde også at veien over passet hadde lite trafikk og med utrolig utsikt underveis stupbratte fjellsider ned til lange strender og utovert Sørkinahavet var det absolutt verdt de slitne leggene.
Kaffen på toppen skal heller ikke glemmes. Der satt en hyggelig ung mann som visste mye om både Solskjær og snø og som gjerne ville snakke om forskjeller og likheter mellom Vietnam og Norge, så det ble en riktig hyggelig kaffestopp oppe i tåka.
Vel nede på den andre siden overnattet vi på en strandresort hvor det nesten ikke var folk og vi igjen kunne sovne til lyden av bølger fra den laaange, hvite stranden rett utenfor. Siste sykkeldag for denne gang bragte oss til Hue der vi har bestemt oss for å bli etpar dager i ro. Vi har nå kommet frem til Vietnamesisk nyttår(Tet) og da er mye stengt i noen dager, så vi tenkte det var best å stoppe opp litt mens dette foregikk. I går kveld (nyttårsaften) var det stort fyrverkeri, og i dag er det stille og mye er stengt. Ellers har vi sett utrolige mengder med blomster og appelsintrær i potter som alle skal ha i huset ved en slik anledning i tillegg til øl, kaker og søtsaker selvfølgelig.
Vietnamesisk nyttår er en familiefeiring der man møtes, spiser og drikker godt, spiller kort(om penger!)og alle blir ett år eldre og derfor får gaver. Alle som har råd kjøper seg nye klær og tar seg en tur til frisøren for anledningen. Det hører også en masse ritualer til blant annet ofres det klær,penger, biler osv av papir til forfedrene ved å brenne det i veikanten. De siste dagene har det også vært stor reiseaktivitet langs veien fordi alle skal hjem til Tet. Vi har sett utrolig overfylte busser og mopeder med koffertberg på bagasjebrettet.
I følge guidebøkene skulle vi nå ha kommet over i en ny klimatisk sone med større variasjon og mulighet for kjølige dager og regn. Vi ha så langt ikke sett noe til dette, solen skinner fra skyfri himmel og det er nok litt under tredve grader der ute.

Hoi An er egentlig bare tre parallelle gater med noen sidegater til....Et handelssentrum gjennom flere hundre år og så og si uberørt av krigshandlinger, er dette en liten perle av en by med små trehus i vitenamesisk-kinesisk-japansk byggestil.
Byen er også beskyttet av UNESCO-verdensarv-ordningen slik at all oppussing og nybygging tar hensyn til den gamle stilen.
Alt i alt gir dette et vakkert, rolig og ikke minst hyggelig inntrykk. Hvis man legger til at det finnes ca en million billige og gode skredderforretninger her og ikke minst en god del gode restauranter, skobutikker, kunstgallerier og en badestrand noen få kilometer unna, gir dette tilsammen absolutt et godt feriemål.
Den eneste ulempen er kanskje at det er så mange turister her at det til tider nesten føles overveldende.
Vi har (selvsagt) fått sydd oss litt nye klær (de er på vei hjem til deg i posten, Eva) og spist og drukket godt i tillegg til at vi har tatt oss en liten stranddag.
Vi har også vært med på en tur til My Son som var det religiøse sentrum for Chamfolket som dominerte og regjerte her fra 700 til ca 1400 tallet. Dessverre har mange av de templene som stod der blitt ødelagt av Amerikanske bomber, men man kunne fremdeles ane hva som hadde vært der tidligere.

Etter å ha opplevd trafikken i Vietnam i ca en måned er jeg klar for en liten redegjørelse for hvilke regler som gjelder (til orientering for andre som vurderer å ferdes langs veien her.)
Man kjører på høyre siden av veien, men bruker gjerne den venstre siden for så å krysse inn i den høyre hvis det passer seg sånn. Istedenfor å stoppe og vente på at trafikk skal passere vil motoriserte kjøretøy legge seg inn i motgående trafikk uten å se seg bakover. Man antar da at alle store eller raske kjøretøy som kommer bakfra tuter hvis det trengs.
Enhver tofelts-vei har et usynlig tredje felt i midten som alle sjåfører mener at de kan bruke til enhver tid.
Å passere andre kjøretøy i svinger og foran bakketopper er heller vanlig enn uvanlig.
I tillegg er det sjelden noen som tåler å ha noen foran seg på veien, så alle passerer hverandre ustanselig og hvis noen passerer noen andre litt tregt, passerer man bare den som holder på å passere noen så lenge det er plass. Dette har ført til at jeg av møtende trafikk samtidig har møtt en minibuss som holder på å passere en lastebil som holder på å passere en stor buss slik at det kommer parallellt kjørende tre biler mot meg i de to filene som er tilgjengelig. I slike tilfeller her det heldigvis vanligvis brede skuldre på veiene, så da hender det at man må en tur utpå der.
Men vanligvis går det ganske så bra, de fleste tar faktisk hensyn når de ser at det er en ytlending ute å triller, så alt i alt med litt tilvenning trives jeg ganske godt på veien her.(Hvis de store bilene bare kunne slutte å bruke trykkluft-hornene sine så ofte hadde det vært bare fryd og glede!)

Danang - Hoi An 32km

Elisabeth satt stille i et hjørne, litt blek om nebbet med tanken på 50 mil nordover langs kysten i Vietnam med sterk motvind rett i fleisen hele veien...Men så kom hun på en idè, ganske snedig syns hun selv. "Johnny?" sa hun forsiktig. "Ja, kjære?" svarte han blidt. "Ville det ikke være skrekkelig romantisk og eksotisk å reise oppover kysten i Vietnam med tog et stykke?". (At dette verken var eksotisk eller romantisk visste jo Elisabeth godt, hun hadde tatt tog i Vietnam før, men det kunne jo ikke Johnny vite.)"Det var da en rasende god idè", svarte Johnny straks. Og som sagt, så gjort. De plasserte både seg selv og syklene på et nattog fra Nha Trang til Danang.

Det viste seg jo selvsagt også for Johnny ganske snart at dette toget ikke var noe særlig mer spennende enn andre tog han hadde tatt, og i hvert fall ikke det raskeste, men i sitt stille sinn virket det som han satte pris på å slippe motvinden han også. Så da de neste morgen ankom Danang og deretter trillet de få milene sørover til Hoi An for mer avslapning og med utsikter til både badeturer og skreddersydde klær var det ikke rart at man kunne skimte et lite smil som lekte om munnen hans.

Phan Rang - Ba Ngoi 52km
Ba Ngoi - Nha Trang 63km

To dager mot vinden, og vi er kommet frem til en av Vietnams mest populære badestrender: Nha Trang. Elisabeth var her også for 12 år siden, og siden den gang har det blitt bygd ut masse hoteller, strandpromenade og slikt, så det er ikke helt lett å kjenne seg igjen. Selv om dette sies å være en populær badeplass, har vi til gode å se noen bade! Det kan jo ha sammenheng med de monstruøse bølgene, den sure vinden og det grå skydekket som har vært tilstedeværende siden vi kom hit....

Vi har benyttet sjansen til å sitte på kafê, lese bok og stappe i oss god mat i massevis og i dag tok vi turen til Thap Ba hotsprings for litt velvære og kroppspleie. Tittelen til dagens blog er hentet fra deres reklamemateriell, og stemmer faktisk utmerket. Vi har badet i gjørme, i mineralvann og blitt høyttrykksspylt og ikke minst massert, så nå er vi helt utslitte og må nok ha litt hvile og en øl... Det er hardt å være på tur.